Anna Calvi – Hove 2011

Hun så sint ut. Hun var dramatisk. Hun likte å spille lange spaghetti-western soloer. Hun var halvt italiensk. Hun gjorde en helt grei konsert.

Tekst: Simen Formo Hay I Foto: Markus Andersson

Anna Calvi spilte torsdag kveld på teltscenen på Hove. Hun var satt opp samtidig som Big Boi og dette førte til to ting; Publikum var ikke enormt mange, og publikum var gjerne de som ikke ville se Big Boi. Det var derfor en høyere snittalder, og nikkefaktoren var større en jublefaktoren. Bandet til halvt italienske Anna var enkelt, med trommer, vokal gitar og et trekkspill-pumpeorgel var de sentrale delene. Dessuten hadde trekkspill-dama et arsenal av merkelig perkusjon, deriblant en spiral-cymbal(!).

Soundet til Anna Calvi er forholdsvis enkelt, men spennende. En slags blanding av Edith Piaf og PJ Harvey. Ikke noe dårlig utgangspunkt altså. Låtene er jevnt over spennende, og det blir aldri direkte kjedelig. «Desire» og coveren av nevnte Piafs «Jezebel» er klare høydepunkter. Calvi står gjennom hele den forholdsvis korte konserten med et morskt utrykk, og dette gjør uttrykket litt tungt å følge. Men hun er jo innmari stilig da, der hun står med rød leppestift, stramme sorte jeans og en kort skinnjakke.

Konserten åpner litt slapt men tar seg opp etterhvert da de nevnte høydepunktene kommer. Avslutninga sitter også bra, og det er mer spennende å høre på Calvi når hun tar seg tid til å for eksempel spille en 3 minutter lang gitarsolo. Hun har derimot en del å gå på hva gjelder å gi av seg selv. Det blir til tider altfor innadvendt. Dessuten er det noe rotete når den mannlige andregitaristen går av og på scenen.

Anna Calvi er en spennende artist å følge med på videre. Hun har et spennende sound, og gode låter. Live trenger hun å gi litt mer av seg selv for å virkelig fenge, men hun klarer å holde publikum forhodlsvis interessert gjennom det meste av konserten.

Terningkast: 4

Reklamer